En sølvdråpe hviler på bladets rand,
vugget av nattens skjulte hånd.
Lyset bryter frem som gyllent pust,
og skogen våkner i stille klokkespill.

En bris stryker varsomt mellom bladene,
svaler og rører ved liljekonvallens ro.
Klokkene bøyer seg, hvisker myke toner
som kun jorden selv kan forstå.

Skyggene forlenges, lyset svinner.
Stillheten brer seg som et fløyelsteppe.
Duften henger igjen i nattens mørke,
et hemmelig løfte til morgenens gry.